Artikler

Introduksjon til samtalene på Møllen med naturvesenene

Fra forordet til FH Verlag Naturgeister 13 ,"Gespräche mit Tieren 3"

(av Holger Arden)

....

Samtalene i Naturgeisterserien er alle formidlet gjennom tolken Verena Stäel v. Holstein, som forstår de ulike naturånders språk. Hun og hennes mann Friedrich Pfannenschmidt, som begge er antroposofer og som begge har begge yrkesmessig viteskapelig bakgrunn bor på en Mølle i utkanten av Lüneburgerheden i det nordlige Tyskland.

I 2001 mottok redaksjonen for Flensburger Hefte Verlag et manuskript på godt 500 sider, "Gespräche mit Müller" (Samtaler med Müller) fra ekteparet på heden. Ulike omstendigheter gjorde at det ble liggende et helt år, innen man på forlaget tok det i nærmere i øyesyn. Redaktøren, Wolfgang Weirauch, erkjente straks manuskriptets unike verdi og reiste umiddelbart ut til møllen på heden for om mulig selv å få naturåndene i tale.

Det ble begynnelsen til en lang rekke besøk hos Verena og hennes mann Friedrich med samtaler "på direkten" med de vesener, som sammenfattende kan betegnes som naturånder. Flensburger Hefte har til i dag utgitt opp mot et halvt hundre bøker inklusive den første tobinds utgivelse, og samtalene pågår stadig.

Emneomfanget er betydelig, og sakligheten like imponerende. Naturlig nok har det reist seg mange spørsmål og tvil fra ulike kanter, bl.a. om det metodiske. Er det tale om en form for kanalisering? Er Verena et medium som går i transe? Hvordan er hun kommet til sitt klarsyn, er det tale om atavisme osv.

Derfor noen få bemerkninger og litt historikk som innføring.

Verena Stäel v. Holstein vokste opp i en antroposofisk familie. Siden sin tidlige barndom kunne hun skue mange slags naturånder og lærte seg også å forstå deres språk. Yrkesmessig utdannet hun seg til ingeniør og forsker med havforskning som spesiale og oppnådde en faglig anerkjennelse for sin forskning. Under denne tiden trådte hennes åndelige skuen mere i bakgrunnen. I denne tiden arbeidet hun med øvelsene i den meditasjonsvei som kalles den rosenkreutzeriske slik den er formidlet av Rudolf Steiner i boken "Hvordan oppnår man erkjennelse av de åndelige verdener". Hun giftet seg og fikk barn med Friedrich, og de flyttet sammen til hans barndomshjem i Møllen på Lüneburger hede. Der virker hun nå i hovedsak som dataprogrammør, men som en følge av offentliggjørelsen av samtalene med naturåndene, har hun i stigende grad også formidlet samtaler mellom mange ulike mennesker med spesielle faglige bakgrunner og naturåndene, samtaler som kun delvis har blitt publiserte.

På Møllen ble kontakten med naturvesenene intensivert på nytt, og hun og Friedrich bestemte seg for å lage en dagbok over et helt år med samtaler med vesenene, til å begynne med deres egen husånd i Møllen, "Müller". I løpet av året ble det nesten tjue ulike vesener som deltok. I praksis foregikk det slik at vesenene snakket sammen med Verena, og hun oversatte simultant hva de sa. Det ble inntalt og skrevet ut samtidig av et tale-til-tekstprogram på data. Som korrektur gjennomgikk hun og mannen etter noen måneder manuskriptene med de samme vesener setning for setning for å unngå feil og misforståelser. Etter hvert også sammen med Wolfgang Weirauch. Det er altså kun tale om helt våkne og bevisste samtaler mellom menneskene og naturvesenene, akkurat som når to eller flere personer sitter i bevisst samtale med hverandre.

Dette siste er av særlig betydning, for det er ikke kun de gode åndelige vesener som kommer i betraktning. Det finnes de 'oppstigende' og de 'nedstigende' åndelige vesener, og de siste ønsker ikke alltid at menneskene skal få vite om det åndelige.

I antroposofisk terminologi betegnes disse som de ahrimanske og de luciferiske vesener, i denne sammenheng kalles de sammenfattende "de andre". De førstnevnte omfatter alle slags oppstigende vesener med overordnede regulerende og skapende funksjoner i naturrikene, de "andre" bevirker de nedbrytende prosesser slik det skissemessig og omfattende er beskrevet hos Rudolf Steiner.

Derfor sto og står alle samtalene under særlig beskyttelse av en høyere hierakisk engel som kalles "Den Store" og som hører til erkeengelen Mikaels skare - han står i bakgrunnen og gir fra tid til annen store perspektiver inn i samtalene. I de gjengitte sitater i artikkelen er det den store havguden eller nøkken Etschevit, "en våte" som fører ordet.

...

Hvordan forholder samtalene på Lüneburgerheden seg til Rudolf Steiner og antroposofien?

Alle samtalene med naturvesenene avspeiler en intim sammenheng med Kristusvesenet. Kristus er som elementenes herre det sentrale høye vesen for naturen og for jorden i sin helhet. Leser man hele rekken av bøker fra Flensburger Hefte om naturåndene, ser man tydelig at disse vesener forutsetter et nøye kjennskap til Steiners verk som det foreligger i bøkene Teosofi, Vitenskapen om det skjulte osv. De viser ofte hen til dette og bygger videre på det. De divergerer fra Steiner kun på meget få punkter - eller bedre: her og der oppdateres antroposofien til et nåtidig vitenskapelige standpunkt, spesielt i de bøker, som omhandler mer vitenskapelige emnefelt.

Naturvesenene forteller også at det var Rudolf Steiner selv, som motiverte dem til å innlede samtaler med menneskene - og det av en bestemt grunn, som Steiner selv omtaler i foredrag fra 1917-18: den åndelige verden overlater mer og mer ledelsen av alt som skjer og skal skje i naturens verksted, i menneskenes hender. Naturåndene har med frykt og beven merket at englene, som hittil har gitt alle anvisninger til dem, nå har begynt å trekke seg tilbake. De vet så å si ikke opp eller ned, annet enn at det er menneskene som må ta over englenes oppgaver og lede dem i deres virksomhet i naturen.

Det er også en annen beslektet og meget vesentlig grunn til denne fornyede kontakt mennesker og naturånder imellom: Naturens ånder vet at mennesket har fått den individuelle friheten. Den har de ikke og ønsker den heller ikke. De vet også at menneskene har muligheten og oppgaven å utvikle kjærligheten. Disse to som individuellkraft er det bare mennesket som gjennom Kristus kan utvikle, og det er ukjent for dem, men de tørster etter å lære å forståhva de to tingene er. Kristus erkjenner de overalt i naturen og i kosmos, mens kjærlighetens sammenheng med den individuelle frihet er den store gåten, og for mange åndelige vesener ansett som det store kosmiske eksperiment, hvis utgang de ikke kjenner. Det er detsom naturens vesener og englene håper og ønsker å kunne lære av oss mennesker, i sannhet en mektig oppgave!

Et annet spørsmål er også: hvor mye og hva er naturvesenene i stand til å meddele Verena og hvor ligger dereskilde til deres forbløffende og omfattende viten?

De metodiske angivelser finner man spredt og noe usystematisk fordelt i bøkene, men et sted sies det ganske entydig, at naturvesenene ikke kan si noe, som ikke Verena eller hennes mann Friedrich har begreper for. Da de begge imidlertid har en grundig vitenskapelig bakgrunn, er dette ikke en mangel som er spesielt merkbar. Når det gjelder Wolfgang Weirauch, så er han i besittelse av en solid antroposofisk basisviten, som naturvesenene kan forholde seg. Andre steder på jorden hvor lignende samtaler med naturvesener finner sted, brukes de begreper som er hjemmehørende i den aktuelle kultursammenheng og dens esoterikk - men på alle de stedene, hvor naturvesenene er i reell kontakt med menneskegrupper, er de henvist til de begreper og den terminologi som finnes hos menneskene der.

Hos Rudolf Steiner ser man ofte hvilke vanskeligheter han står overfor, når han må skildre bestemte åndelige sammenhenger som står den jordiske bevissthet meget fjern - han mangler ord og begreper. Han er ofte nødt å helt skape nye uttrykk. I Steiners "Wahrspruchworte" eller visdomsmantra er det ofte helt nye ord der oppfinnes. Den åndelige verden er nå engang helt annerledes enn den fysiske virkelighet og vårt språk er innrettet for det jordiske og strekker ofte ikke til for å skildre åndelige kjensgjerninger.

Derfor kan man også høre enkelte esoterikere si om samtalene med naturvesenene, at det forkommer dem forkonkret - for jordnært. Til det må man si at naturvesenenes virkeområde grenser ganske nært opp til den fysiske natur og betegnes ofte som det 'finstofflige' felt, dvs. overgangen fra det eteriske til det fysisk håndgripelige. Det forklarer noe av eksaktheten - naturvesenene må dog også være temmelig gode vitenskapskyndige med en betydelige tilgang til eksakt naturviten for å kunne håndtere alle naturprosessene? Denne viten henter de gjennom en umiddelbar kontakt med akashakrøniken, eller den såkalte verdenserindringen. Eller fra de høyere englehierakier som understøtter deres virksomhet. Dette erindringstablå kan de skue umiddelbart - mere om dette kan man finne hos Rudolf Steiner.